Salmene har en individuell karakter. Da de ble skrevet, var det nok neppe med tanke på offentlig gudstjeneste. Når de senere ble samlet i den hensikt var det fordi de var av en kvalitet som passet inn i gudstjenestelivet. Vi hadde neppe hatt Salmene i dag om ikke noen hadde samlet dem for bruk i Templet. Salmene blir ofte kalt: "Det andre Templets sangbok". Det første tempel ble reist i kong Salomos regjeringstid (ca. 950 f. Kr.). Dette ble ødelagt da staten Juda falt i 586 f. Kr.
Det andre tempel, som det her er tale om, blir av og til kalt Serubabels tempel. Det var et enkelt tempel som ble gjenreist etter eksilet i Babylon. Dette andre tempel ble innvidd 516 f. Kr. og stod til det siste århundre for Kristus. Det tempel vi kjenner fra Jesu tid var kong Herodes verk og viden kjent for sin prakt og skjønnhet. I eksilperioden ble det jødiske folk mer klar over sin religiøse identiteten. Fra å være nasjonens Gud ble Jahve mer og mer den enkeltes Gud. Det ble viktig for den enkelte å holde de forskjellige helligdagene, fastedagene og høytidene i forbindelse med høsten, forsoningen, påsken osv. Etter som tiden gikk ble passende salmer knyttet til disse ulike begivenhetene, og sammenhengen mellom en salme og en høytid ble sterkere for hver generasjon.
Salmene, sunget eller lest, var med på å gjøre ritene levende og hindret dem fra å bli tomme formaliteter. Derfor ble samlingen av salmene så viktig for ettereksil-generasjonene og deres ledere. De visste hvordan det hadde gått deres forfedre som hadde neglisjert gudstjenestelivet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar